Hva er Norges rolle innen bemannet romfart?
Norges rolle i bemannet romfart har tradisjonelt vært begrenset sammenlignet med nasjoner som USA, Russland og Kina, som har betydelige investeringer i denne typen aktiviteter. Norge har per i dag ingen profesjonelle astronauter og har heller ikke gjort direkte investeringer i konkrete bemannede romferder. Romfartsatsingen har i hovedsak vært fokusert på områder med tydelig og målbar nytteverdi for norske samfunnsinteresser, som satellittbaserte tjenester for kommunikasjon, overvåkning og klimaovervåkning. Gjennom medlemskapet i ESA har Norge likevel bidratt på generelt grunnlag til både bemannet og ubemannet romfart, med særlig vekt på forskning og teknologiutvikling som støtter internasjonale prosjekter.
Organiseringen av romfartssektoren i Norge kan delvis forklare prioriteringene. Norsk romvirksomhet er plassert under Nærings- og fiskeridepartementet, som naturlig prioriterer økonomisk avkastning og industrielle interesser. Dette står i kontrast til land som USA, der NASA opererer som en selvstendig etat med tverrfaglig innflytelse på utdanning, forskning og forsvar. På samme måte har europeiske land som Tyskland og Frankrike sterkt samarbeid mellom sine romfartsorganisasjoner og utdannings- og helsedepartementer, noe som muliggjør bredere investeringer i både teknologisk innovasjon og bemannet romfart. I Norge kan denne strukturen ha bidratt til å begrense perspektivet på romfartens potensielle gevinster for forskning, utdanning og helse.
Norske aktører har imidlertid gjort betydelige bidrag til teknologisk innovasjon som har verdi for bemannet romfart, særlig gjennom utvikling av avanserte materialer, kommunikasjonssystemer og sensorteknologi. Slike løsninger er integrert i internasjonale romfartsprosjekter, inkludert Den internasjonale romstasjonen (ISS). Dette viser at norsk industri allerede har et grunnlag for å bidra til fremtidige bemannede prosjekter, selv uten et direkte nasjonalt astronautprogram.
Diskusjonen om hvorvidt Norge bør satse på direkte investeringer i bemannet romfart, innebærer en kompleks avveining mellom kostnader, miljøpåvirkning og prioritering av ressurser. De siste årene har NASA mottatt 25–30 milliarder dollar årlig, tilsvarende litt over 0,1 % av USAs BNP, hvorav rundt halvparten er knyttet til ulike programmer for bemannet romfart. Dersom Norge skulle legge seg på samme andel av BNP, ville dette tilsvart rundt 6 milliarder kroner årlig til NASA-lignende formål, inkludert 3 milliarder kroner årlig til bemannet romfart dersom halvparten av midlene gikk til det formålet. Dette er en betydelig sum, men relativt sett innenfor rekkevidde for en økonomi som den norske. Samtidig må slike investeringer vurderes opp mot alternative prioriteringer, som helse, utdanning og klimainitiativer.
Miljøer som ønsker større satsing på bemannet romfart i Norge, påpeker ofte at bemannet romfart representerer mer enn bare nasjonale interesser. Det er en global ambisjon som fremmer samarbeid, innovasjon og teknologisk fremgang. Vestlige land med ressurser og teknologisk kapasitet bør bidra til dette felles målet, slik at ansvaret ikke hviler på stormakter alene. For Norge, som allerede har en sterk tradisjon for forskning og innovasjon, kan en styrket satsing på bemannet romfart gi betydelige gevinster. Forskning på områder som rommedisin, materialteknologi og autonomi kan gi ringvirkninger for både helsevesenet og industrien. Videre kan deltakelse i banebrytende romprosjekter inspirere til økt rekruttering innen STEM-fag (naturvitenskap, teknologi, ingeniørvitenskap og matematikk), noe som er avgjørende for å sikre norsk konkurransekraft i fremtiden.
For at en slik satsing skal være bærekraftig og forankret i samfunnets prioriteringer, er det nødvendig med grundige vurderinger av hvordan ressursene kan brukes mest effektivt. En mulig tilnærming kan være å starte med målrettede investeringer i spesifikke forskningsprosjekter eller teknologiutvikling som støtter internasjonale bemannede prosjekter, samtidig som man evaluerer potensialet for en nasjonal astronautstrategi. Ved å balansere økonomiske hensyn med ambisjonene om å bidra til menneskehetens utforskning av rommet, kan Norge sikre at dets bidrag gir maksimal verdi både nasjonalt og globalt.
Rommedisin som fagområde i Norge fikk også oppmerksomhet gjennom et prosjekt initiert av Norsk Romsenter i 2021, i samarbeid med European Space Agency (ESA) og Institutt for Helse og Samfunn ved Universitetet i Oslo (149). Prosjektet kartla norske innovasjons- og forskningsmiljøer for å identifisere eksisterende kompetanse og muligheter innen romfartsmedisin. Studien avdekket at Norge, med sin lange tradisjon for teknologiutvikling og tilpasning til ekstreme miljøer, har et signifikant potensial for å bidra til rommedisin, både gjennom direkte forskning og gjennom utvikling av teknologi med anvendelse både i rommet og på jorden. Prosjektet bidro til å samle et nasjonalt nettverk av aktører og førte til et oppfølgingsseminar i regi av Norsk Romsenter, der deltakerne diskuterte hvordan Norge kan styrke sin posisjon innen romfartsmedisin gjennom økt samarbeid og prioritering. Dette initiativet viser at romfartsmedisin ikke bare representerer et bidrag til internasjonale romprogrammer, men også et potensiale for innovasjon med bred anvendelse i norsk helsevesen og industri. Selv om prosjektet avdekket stor interesse og relevant kompetanse, erkjenner deltakerne at det fortsatt mangler en felles struktur og finansielle eller praktiske insentiver som kan opprettholde engasjementet. En samlende koordinator eller tilsvarende initiativ kan bidra til å bringe de spredte miljøene tettere sammen og legge til rette for kontinuerlig satsing på rommedisin i Norge, hvilket kan stimulere til både nasjonal verdiskapning og styrket internasjonal posisjonering innen romfart.
