Utgjør romfartsaktiviteter en trussel for klima eller miljø?
Romfartens miljøpåvirkning er et viktig tema som må adresseres i lys av den raske økningen i både profesjonelle og kommersielle romferder. Mens romfart har bidratt betydelig til overvåking og forståelse av klimaendringer, medfører aktiviteten også klare utfordringer for jordens miljø, både lokalt og globalt. Utslipp av drivstoff, produksjon av romsøppel og risikoen for nedfall av fragmenter fra romfartøy krever grundig vurdering og målrettede tiltak for å sikre en bærekraftig utvikling.
Svart karbon og drivstoffutslipp
Rakettoppskytninger, spesielt de som benytter hydrokarbonbasert drivstoff som RP-1 (rakettparafin), frigir betydelige mengder svart karbon (sot) i atmosfærens øvre lag (105-110). Dette kan være problematisk fordi partikler av svart karbon absorberer sollys og bidrar til oppvarming av atmosfæren. Mens utslipp fra fly og andre transportmidler i lavere atmosfærelag raskt fjernes gjennom værfenomener, forblir sotpartikler i stratosfæren i opptil flere år. Selv små mengder i denne høyden har en uforholdsmessig stor oppvarmende effekt.
Valg av bane og inklinasjon for romferder påvirker også fordelingen og effekten av disse utslippene. Oppskytninger i polar bane eller over arktiske og antarktiske områder kan forsterke problemene. Dette skyldes at sotpartiklene absorberer mer sollys i områder med snø- og isdekte flater, noe som reduserer refleksjonen av sollys (albedo-effekten) og dermed akselererer issmelting. Polarbaner krever også mer drivstoff under oppskytning fordi raketten må korrigere for jordens rotasjon, noe som øker det samlede utslippet.
En annen alvorlig miljøutfordring er romsøppel, som har økt kraftig i takt med hyppigere oppskytninger (118). Dette inkluderer alt fra større fragmenter som rakettdeler til små partikler som skruer og malingflak. I lav jordbane (LEO), der mesteparten av bemannet romfart og satellittaktivitet foregår, kan selv små fragmenter forårsake alvorlige skader ved kollisjon i høy hastighet. Denne risikoen øker eksponentielt med antall oppskytninger, og kollisjoner mellom eksisterende objekter kan skape kaskadeeffekter som ytterligere forverrer problemet. Det er derfor avgjørende å utvikle aktive metoder for fjerning av romsøppel, samt sikre at alle nye romfartøy har kontrollerte deorbit-prosedyrer for å unngå etterlatte deler i bane.
Selv om de fleste romfartøy er designet for å brenne opp ved re-entry i atmosfæren, overlever enkelte deler og kan falle ned på jorden. Dette gjelder spesielt rakettbooster-trinn som ikke gjenbrukes. I sjeldne tilfeller har slike fragmenter utgjort en risiko for mennesker og miljø på bakken. Økende romaktivitet gjør det nødvendig å overvåke hvor slike elementer faller ned, samt begrense bruken av ukontrollerte tilbakevendinger.
