Hvilke ulike typer romferder finnes, og hvordan skiller man mellom disse?

I likhet med romfarere kan også romferder klassifiseres basert på deres formål og om de er profesjonelle eller kommersielle. I tillegg varierer de i bane, destinasjon og varighet.

Profesjonelle romferder drives vanligvis av nasjonale eller internasjonale romorganisasjoner som ESA, og det primære formålet ved disse er normalt forskning, innovasjon eller utforskning med en klar nytteverdi for samfunnet eller fremtidige romfartsambisjoner. ESA astronauter tilbringer ofte et halvt år eller mer på Den internasjonale romstasjonen (ISS), som prinsipielt er et forskningslaboratorium i lav jordbane. Her brukes tiden til blant annet vedlikehold av stasjonen og gjennomføring av vitenskapelige eksperimenter. Fremtidige profesjonelle romferder til månen eller Mars i regi av NASA og ESA betegnes som exploration-class missions ettersom disse vil ha et hovedfokus på utforskning. Artemis-programmet har som mål å returnere mennesker til månen og etablere en bærekraftig tilstedeværelse der som et springbrett for fremtidige Mars-oppdrag. Dette inkluderer utvikling av ny teknologi og infrastruktur for langvarig menneskelig utforskning av dyprommet.

Kommersielle romferder har i økende grad blitt en sentral del av romfartens landskap. De fleste av dagens kommersielle oppdrag er primært motivert av romturisme, hvor enkeltpersoner eller grupper betaler for suborbitale eller orbitale opplevelser. Selskaper som Blue Origin og Virgin Galactic tilbyr suborbitale ferder som gir noen få minutter med vektløshet og en spektakulær utsikt over jorden. SpaceX tilbyr orbitale romferder eller såkalte «free flyers», det vil si selvstendige baneferder hvor man ikke dokker med romstasjonen. Varigheten av slike ferder er normalt begrenset til noen få dager. I tillegg planlegger SpaceX å tilby kommersielle romferder til månen etter ferdigstillelse av fartøyet Starship.

I dag bistår romturister ofte forskere på jorden ved å samle inn vitenskapelige og medisinske data eller teste utstyr underveis i ferden. Slike aktiviteter har erfaringsmessig hatt begrenset vitenskapelig verdi og blir ofte oppfattet som symbolske. Dette skyldes delvis at NASA, ESA og andre romorganisasjoner allerede har utført omfattende forskning under kortvarige romferder, og at viktige eksperimenter med høy nytteverdi oftest overlates til profesjonelle astronauter med omfattende trening. På tross av begrensningene i dag ligger det imidlertid et betydelig potensial i fremtidige kommersielle romferder for å utvide romfartens anvendelsesområder. Kommersielle aktører har mulighet til å tilby fleksible rammer for forskningsprosjekter eller aktiviteter som er vanskelig å gjennomføre under tradisjonelle statlige oppdrag. Dette kan inkludere prosjekter som krever spesialkompetanse som det ikke er rimelig eller praktisk å lære opp profesjonelle astronauter i, men som kan utføres av eksperter fra spesifikke fagfelt. Profesjonalisering av kommersielle romferder kan også bidra til å senke terskelen for deltagelse i romforskning, både geografisk og institusjonelt. Mindre nasjoner eller institusjoner som ikke har direkte tilgang til statlige romprogrammer, kan samarbeide med kommersielle aktører for å sende forskere eller eksperimenter til rommet. Dette kan på sikt bidra til å demokratisere romforskningen og åpne for en bredere global deltakelse i romfartens utvikling.